I dag fikk jeg en varsel på facebook. Varsler på facebook er man jo interessert i. Noe har skjedd, noen liker ett eller annet. Et minne for 6 år siden dukker plutselig opp. Noen har skrevet noe i en gruppe du er medlem av. Og sist, men ikke minst: En person du er venn med, eller en side du har likt streamer ett eller annet live! I dag var det følgende som kom: “Side2 gikk direkte fra tinghuset det Maria Høili gifter seg! Vi gratulerer brudeparet så mye med dagen!” Hvem i faen er Maria

Tester dette nå

Endelig, etter en del viderverdigheter, inkludert et slettet manuskript etter en smått katastrofal datacrash, får “Syklus” sin oppfølger. Min bok nummer to er nemlig snart klar for utgivelse, en gang over sommeren. Tittelen blir «UNDERVEIS». Dette er en tekstsamling, jeg kaller det en mosaikk, om smått og stort som har skjedd, eeh, underveis, men også om en del som kunne ha skjedd eller som bare kanskje har skjedd eller som burde ha skjedd. Som forrige gang er det en blanding av

De som har greie på det, sier det er viktig å hvile blikket i blant, feste det på noe som er langt borte, fordi det er bra for øynene å veksle mellom nærhet og distanse, gjerne ofte og med jevne mellomrom, og særlig for mennesker som stadig har blikket festet mot samme punkt.

_______

Jeg stirrer blankt ut i det nitriste tåkehavet som har omsluttet oss etter det siste

Det har vært mye utgifter i år, fordi man er pokka nødt til å ha bil på det stedet man har valgt å bo. Men aldri om jeg ville bodd et annet sted…

Vi teller det herrens år 2016. Det har gått noen år siden forskerene sa at vi kravla ned fra trærne og ble mer siviliserte enn å se hannkjønnet av sapiens’en klubbe hunnkjønnet i huet, før han kleppa tak i håret hennes og halte henne inn i hula for å lage flere sapiens, som med tid og stunder kunne forurense og misbruke jorda.

Det er mange der ute i Faceland som signerer på underskriftskampanjer for dyr og fugler og natur og andre ting. Av og til er det dessverre slik at visuelle hjelpemidler må tas i bruk for å røske folk til live. En elefant med halve hodet saga av, for eksempel, burde sperre øya opp for enkelte, så de skjønner at man bør få ut finger’n og signere for å få stansa krypskyting og elfenbenshandel. Eller dyremishandling, hvor blodige bilder følger signeringskampanjen i håp om at dette vil få de som sover, til å våkne.

Jeg lever på denna planeten de kaller jorda. Thellus, for de spesielt interesserte. Jeg er ikke spesielt interessert, for jeg lever i 2016 og sånn er det med den saken.

Tiden har kommet for å don’t leave home without it. Kameraet. Om det så bare er for å gå ut og plukke hundedrit på plena (elgbæsj har jeg også – den har sniki seg over gjerdet for å drite i et ubevokta øyeblikk i vinter), må jeg ha med kamera for livet har kommet til Gjønnes. Det er vår

Det er nesten to timer siden datoen vippa over til 8. april og jeg overlevde jaggu femårsdagen for den verste bursdagen i min eksistens, rent bortsett fra at det samme dag førte til den beste gaven jeg kunne få – friheten.

Den uinnvidde kan bestille Lettlurt.

Jeg har en stålampe i stua, som for tiden er eneste kilde til lys når det er mørkt. En sak jeg kjøpte for ca. 10 år siden. Egentlig en ganske flott lampe som du kan se her:

Problemet er, at når man går klenodiet nærmere i sømmene, så er det på tur å ramle i stavene. Hele konstruksjonen er full av bittesmå skruer med elendige gjenger, som sitter dårlig, og er umulig å komme til å skru igjen. Den der sokkeltingen, hvor lyspæra sitter, sitter løst. Må stadig vekk rette på

Siden Driva har skrevet en ganske omfattende artikkel om at en gaupe har tatt et rådyr, følger jeg herved trenden som tydeligvis er in nå – nemlig å dokumentere når naturen har fungert akkurat slik den skal med den menyen som er tilgjengelig.

Jeg savner hytta i påsken! Savner den så jeg kjenner det som en fysisk smerte i magen som gjør det tung å puste og litt trist ….. Påske er jo hytta, fyr i ovnen, sny, skiturer, isfiske, Viggo Valle, nybakte rundstykker, påskegodt, god vin og yatzy. I mitt indre hører jeg du som sier – ja, ja du har deg selv å takke – ingen å klandre enn deg selv…..ta deg sammen.  Jeg svelger og drar pusten dypt, retter meg opp i ryggen og ser ut på den grønne plenen og krokus som titter fram

I anledning Norsk Naturfotofestival 2016 hadde Snusen & Tinni blitt spurt om å holde et foredrag for skolebarn i Ski kommune. En slik anledning kan man ikke la gå fra seg, selv om man aldri har gjort noe slikt før.

Jeg sovnet som en stein i går kveld uten særlig dramatikk. Jeg hadde vært litt småklein i et par dager, så behovet for søvn var absolutt tilstede. Søvnen tok meg på sine vinger, for å si det slik. Senga er god, og temperaturen var riktig.

Så hadde vi dagens drøm:

Jeg drømte at jeg var tilbake i en bolig hvor jeg bodde før. Som jeg ofte gjør. I andre etasjen på et gammelt gårdshus noen kilometer utenfor byen. Her var jeg nettopp stått opp , og skulle til å lage meg noe

De savner meg fremdeles, selv om fornærmelsene begynner å bli både utvanna og krydderløse nå.

Noen tror jeg er lat og driver dank når jeg sover utover formiddagen. Postmannen – han som alltid tuter to ganger – har begynt å skjønne det nå. Sist han leverte bøker fra Lulu, spurte han forsiktig om jeg aldri jobba på andre tidspunkt men det var litt vanskelig å svare ærlig for jeg jobber jo hele tia. Og det er sånn jeg liker det. En uavlatelig strøm i huet, men det jeg skriver for penga, det er helst om natta så jeg svarte at jo, det fungerer helst om natta, huet mitt. Og siden jeg allerede hadde forklart ham når jeg normalt var i seng og når jeg normalt våkna, visste han at jeg ikke sover mer enn andre. Jeg sover bare på andre tidspunkt.

Kommentarene blir ikke plukket opp av veikrysset. Dette er forårsaket av en (automatisk) WP-oppgradering. Jeg har fremdeles ikke fått fikset programmeringscomputeren min (utbrent nettkort), så jeg vil enda i noen dager være avskåret fra å utføre bugchase/bugfix.Når dette er i orden vil det bli kjørt en backlog slik at kommentarer som er utelatt fra vk dukker opp igjen. Beklager uansett dette.

Uvitenhet er menneskets verste fiende. Og menneskenes uvitenhet er naturens verste fiende. For det man frykter, det ønsker man utryddet selv om man ikke har det i sin nærhet – ikke engang i mange mils omkrets. Det holder for enkelte å lese skrekkhistorier, og tro på dem uten å søke sannheten.

_

Gorm – gamle Gorm, sønn av kongen Hardeknut. Gift med Thyra Danmarksblod, datter av kong Klakk – en gammel kakkerlakk.

Da jeg var liten var jeg redd for hekser. Jeg har selv ingen erindring om dette, og jeg ville antagelig levd et liv i uvitenhet dersom min far ikke hadde funnet det passende å bringe emnet på bane under sin årlige bursdagstale.

Vi har nådd toppen igjen. Tenk det. Toppen av enda et år, hvor det nederste trinnet i trappa var 1. januar 2015, og her er vi – på toppen av trappa etter et år med både korte og lange trinn, lave og høye… med eller uten gelender og innimellom har trinnene knirket faretruende i trappa uten at man raste ned.

Selv om det blåste litt i dag ble det en fin dag. Jeg dro til Langesund på julemarked på tross av varslet kuling. Tok bussen tidlig fra heimen og var der når julemarkedet ble åpna kl 10:00. En herlig verden av boder med masse heimlagede  produkter som passet meg som hånd i hanske. Jeg tok runden  og handlet alt det som jeg likte – lefser, smykker, tøfler osv. jeg skriver ikke alt – for…. det er tross alt julegaver. Etter handlerunden ble det blåskjell med tilbehør på Victoria

En av mine favorittforfattere er John Irving. Selv om det er mye som går igjen i bøkene hans, det er nesten litt komisk forutsigende. Men det viser at selv han – en bestselgende forfatter – er mest bekvem med å skrive om det som finnes nærmest hans sfære. Derfor har jeg i noen av de siste bøkene mine forsøkt å gjøre akkurat som ham: Å skrive om det som har vært nærmest min sfære. Dette betyr at ting blir veldig nære for enkelte som tror de gjenkjenner seg i historien. Og det, mine venner, er faktisk ikke mitt problem.

Lyset er viktig for menneskene på denne til tider kalde kula som kaller jorda. For oss som lever i mørke vintergrenser, er lyset viktigere enn for de som bor under den varme spotlighten hele året rundt. De merker ikke tiden på samme måte som oss. De merker kanskje ikke håpet så inderlig i sjela, heller – når dagene kryper mot de mørkeste i året og den magiske datoen for vintersolverv nærmer seg. Når dagene blir lengre, når lyset skrur seg langsomt på igjen…

– Stina… Du må lese… lese…

Stemmen var svak, ordene vanskelige å fange. Stinas 26 år gamle ører oppfattet ikke hva bestemor forsøkte å si, så hun lente seg over sykehussengen for å få tak i ordene. – Dagboken, hvisket bestemor. – Dagboken? Din dagbok? Stina så spørrende på bestemor og følte lettelse da bestemoren nikket svakt, budskapet var mottatt. – Vil du ha den nå? – Nei. Siste sidene, du må lese… – Jeg skal lese dagboken din, bestemor. Ligger den på soverommet ditt? Stina så at bestemoren nikket, og at det var alt hun orket for øyeblikket.

(Scroll down for the English story) Sola skinner fra en skyfri himmel og får hvite snøklumper på trærne til å oppgi håpet om å holde fast på vinteren. Det drypper i skogen, blanke, runde diamanter faller ned fra svinnende snø. Men hunden som ligger i lyngen kan ikke se dette. Verken sola, den skyfrie himmelen eller de dryppende diamantene fra hvite flekker er noe som møter øynene hans. De er hvite. De ser ingenting. Men for Scott betyr det lite, da denne vakre sjelen ser med hjertet og ørene er hans øyne. Ørene – og hans andre sanser.

– RESEARCH kalles det når man i sin iver etter å fremstå som kunnskapsrik og intelligent, sitter i månedsvis og blar seg gjennom atlas, leksikon, fagtidsskrifter, kronikker og debattinnlegg, foretar virtuelle reiser og sjekker fly- tog- og bussruter på nettet – alt for å skaffe seg innblikk i noe mange anser for å være uvesentligheter. Etterpå kan man jo spørre seg om det er verdt det…